ANEKDOTER

I en uttalelse fra 1877 heter det: Styringsregler som eget fag ved sjømannsskolen. Sjømannsforeningen anbefaler at det blir under i faget, men at resultatet ikke skal innvirke på hovedkarakteren. Erfaring med styringsreglene kan først oppnås i den praktiske tjeneste ombord. En eventuell undersøkelse av farveblindhet blant elevene vil ikke føre til noen praktisk nytte.

Som en obligatorisk del av undervisningen for å oppnå sertifikat ble debattert i 1919. Foreningen tok bestemt avstand fra at dette innføres som obligatorisk fag i styrmanns- og skipsføreravdelingen. Man kunne ikke gå med på at undervisningstiden ved sjømannsskolene av den grunn bør utvides. Å underkaste seg slike kurs, måtte være en frivillig sak, og elever fra sjømannsskolen bør lettes adgang fil Telegrafvesenets kurser, het det.

Erfaringer eldre skippere har gjort, ble tillagt spesiell vekt når saker ble behandlet. I 1903 skulle foreningen uttale seg om ny navigasjonslov. I protokollen heter det: Tilstede var 2 Ældre Skibsførere, Hr. Ole Pedersen og A. Brønlund der har faret rundt Kaperne «Kapp Horn og Kap det gode Håp» i mange År, og disse Herrers mening der skulde ansees for at være meget vægtig, var fuldstendig enig med at slutte seg til Indstillingen fra den departementale Komite.

I 1885 hadde foreningens æresmedlem, skipskaptein O. Jacobsen bestemt seg for å utvandre til Amerika. Da styret hadde grunn til å tro at det blant foreningens medlemmer var stemning for å yte Jacobsen en understøttelse i tilfelle utvandring, ble det enstemmig besluttet at man var gjort kjent med Jacobsens pekuniære situasjon, og at foreningen ville tilstille ham 200 kroner som gave.

I 1881 vedtok foreningen en henstilling om at beskrivelse av forskjellige fremmede havner måtte bli oversatt til norsk. Samtidig ble det henstilt til skipsførere gjennom Assuranse-foreningen at disse sender sine inntrykk og beskrivelse av havnene til foreningen for videre informasjon til medlemmene. Sammen med landets øvrige sjømannsforeninger var Larviks Sjømannsforening i mange år høringsorgan for en rekke lover som omfattet forskjellige sider ved skipsfarten. Den uttalte seg også om saker langt utenfor landets grenser. Så som fyr- og merkebestemmelser til de viktige trelasthavnene i Bottenviken, plassering av fyrskipet ved Sandy Hook ved innseilingen til Den engelske kanal, og til bestemmelser for passering av Dardanellene. Dette var kanskje ikke så merkelig, da sjømannsforeningene ofte hadde som funksjon å opplyse de hjemlige redere og skippere om nye farvannsbeskrivelser fil de viktigste utenlandske havner. En funksjon som mange år senere ble avløst av de offisielle «Underretninger for skipsfarten».

I 1884 ble kravet til medlemskap i foreningens lover endret til følgende: Medlem av foreningen kan enhver hederlig mann bli, der antager å interessere sig for foreningens formål, men stemmeberettige er kun de, der er eller har vært skipsførere, eller er styrmann eller skipsreder.

Etter initiativ fra Sjømannsforeningen går Telegrafdirektøren i 1859 med på at Larvik får tilsendt daglige vind- og værtelegrammer mot en årlig avgift på 100 kroner. Havnestyret betaler avgiften Meldingen slås opp i Kaffestuen på Bryggen.

På et møte i 1885 ble for første gang tanken om en offentlig skipskontroll satt fram i foreningen. Med ni mot fire stemmer ble følgende vedtatt: «Bedømmelse av skips sjødyktighet bør for skipperens vedkommende vesentlig kunne omfatte utstyret, hvorimot hovedspørsmålet om skipets alminnelige sjødyktighet og lasteevne burde overlates til kontroll av en offentlig institusjon som kunne hindre ikke sjødyktige skip fra å gå til sjøs».

Til foreningens feiring av 60 års jubileet i 1909 var bla. foreningens æresmedlemmer innbudt. Blant disse var også kaptein Martin Romberg, den eneste gjenlevende av foreningens stiftere i 1849. Kaptein Romberg døde i 1912.

Sjømannsforeningen sørget i mange år for gode pengegaver til Sjømannsmisjonen. Så tidlig som den 10. februar 1868 står for første gang protokollert at «formanden i nærvær af politibetjent Bredahl aabnet bøssen for Sjømandsmissionen, hvilken bøsse forsynt med Provst Munthes segl har henstaaet hos Lodsoldermand Kjeldsen. Innholdet ble optalt og udgjorde Spd. 21 foruden en sølvpænge uden Preg».

Mange historier er gått om hva som var egnet som mat til skipsbruk. Det skal i sin tid ha stått følgende annonse i en av byens aviser: «Et parti let bedærvede erter, egnet til skibsbrug, billig tilsalgs». Etter hvert forandret skipsfarten seg, turene ble lengre, det samme ble tidsrommet mellom hver gang skutene ankom hjembyen. Provianteringen ble tilpasset de nye forhold, og snart kom også offentlige myndigheter av sunnhetsmessige grunner inn med bestemmelser om hvordan kostholdet burde være.

I 1877 ble det i foreningen referert til en dom i Larvik Sjørett som angikk rømming. Tre menn ble hver idømt 20 kroner i erstatning til rederiet. Forutsetter vi at de var matroser, innebar boten 17 dagers hyre ifølge det hyreregulativ som ble vedtatt i 1884.

I 1884 ble spørsmålet om redningsbelter om bord tatt opp. Et flertall i foreningen mente at det ved lov bør påbys å ha et tilstrekkelig antall redningsbelter, minst ett for hver mann. Det er etter nåtidens tenkning bare den hake ved vedtaket at det var mannskapet, og ikke skipet, som skulle sørge for redningsbeltene. Hver mann sitt redningsbelte under armen ved påmønstring.

Det var skiftende tider, men i 1872 ga de gode tidene seg et tydelig utslag. Da ble det i sjømannsforeningen lagt fram aksjeinnbydelse fra tre av byens prominente herrer til oppføring av et festivitetslokale for Larvik. Innen kvelden var slutt, var det blitt tegnet aksjer for 2.300 spd., eller nærmere 10.000 kroner. Sjømannsforeningen bidro med 50 spd. av egen kasse.

Gjennom de 60 år som den lokale assuranseforening var i virksomhet, ble det årlig avsatt et beløp av overskuddet til trengende sjøfolk og deres etterlatte i Larvik med omegn.

Etter dårlige tider kommer gjerne gode år. Rundt 1890 ble det solgt og kjøpt skuter, og et optimistisk syn blant byens skipsredere ga seg utslag på mange måter. I 1892 foreslo N. J. Hesselberg at det skulle fastsettes en bestemt tid på dagen, f.eks. mellom 11.30 og 12.00, hvor forretningsfolk, uansett medlemskap i foreningen, kunne treffes i foreningens lokaler for å foreta forretninger. En slags børs. Forslaget ble forkastet.

Den 13/4 1893 anløp larviksmannen, kaptein Magnus Andersen Larvik med vikingskipet «Viking», en kopi av Gogstadskipet, på sin dristige ferd til Amerika. Sjømannsforingens formann kjørte opp et veldig batteri med champagne i foreningens lokaler, og en stor del av foreningens medlemmer fulgte med «Viking» til Stavern. Der fikk de øye på et «rent» flagg på en stang ved havna. De politiske bølger gikk høyt i de dager. Sjøfolkene firte flagget uten videre. De hadde før avgang Larvik tømt en begeistret skål for unionsflagget, som de så opp til, hadde seilt under og som de fremdeles ville seile under. Stor ståhei i avisene.

23.januar 1897 ble Colin Archer utnevnt til æresmedlem av foreningen. På neste møte innfant Colin Archer seg og takket for den ære som var vist ham ved utnevnelsen. «Herpå svarede Viceformanden med nogle anerkjendende ord og udbragte et «Leve» for Hr. Archer, der besvaredes af Forsamlingen med levende «Hurraer».

Peder Anton Mathisen henstilte i et møte i 1908 at foreningen skulle abonnere på en Venstre-avis, f.eks. Dagbladet, og heller sløyfe en av Høyre-avisene eller Verdens Gang. Henstillingen ble avvist.

I 1868 sendte Stavanger Sjømannsforening ut innbydelse til alle kystkommuner om deltakelse i en større regatta der. Fra Larvik ble det bestemt at enten båtbygger Nicolai Hansen, Ula, eller Tenvik i Tjølling skulle delta med en av deres bygde losbåter, samt en av distriktets dyktige loser. 50 spd. ble stilt til rådighet for de to. Losen som deltok, var Ole Villumsen, Nevlunghavn, med sin skøyte «Søblomsten». Både Villumsen og Nicolai Hansen fikk premie.

I 1868 sendte Stavanger Sjømannsforening ut innbydelse til alle kystkommuner om deltakelse i en større regatta der. Fra Larvik ble det bestemt at enten båtbygger Nicolai Hansen, Ula, eller Tenvik i Tjølling skulle delta med en av deres bygde losbåter, samt en av distriktets dyktige loser. 50 spd. ble stilt til rådighet for de to. Losen som deltok, var Ole Villumsen, Nevlunghavn, med sin skøyte «Søblomsten». Både Villumsen og Nicolai Hansen fikk premie.

For å gå klar av Rakkebåene benyttet losene merket Langøybratten og Tvistein. Kysten ved Stavern hadde mange overlandmerker innen et begrenset område. De viktigste var møllen på Jahren «forlengst revet», Stavernsodden fyr vakthuset på Kikkut og dagmerket på Svenner. Da det ble vedtatt å rive blokkhusene rundt Stavern, mente Fyrdirektøren og departementet at de ikke var viktige som sjømerker. Oldermannen protesterte, og to av tre blokkhus ble stående. «James Ronald Archer, hovedoppgave».

Colin Archer, medlem og æresmedlem av Larviks Sjømannsforening var foregangsmann når det gjaldt sikre og sjødyktige losbåter. Han stilte seg også til disposisjon da Oscar Tybring i 1887 ba ham være med på etableringen av et selskap fil skipbrudnes redning. Ikke minst i Larvik fikk tanken tilslutning. Tybring holdt foredrag i Sjømannsforeningen, der det kom inn 700 kroner. Til sammenlikning tok Archer samme beløp for en 25 fots losbåt med jernkjøl.

16. mars 1909 feiret Larviks Sjømannsforening sitt 60 års jubileum med seksa, som det den gang het, og innbudte æresmedlemmer. Blant de sistnevnte var kaptein Martin Romberg som den eneste gjenlevende fra foreningen, stiftere i 1849. Romberg døde i 1912.

Sjømannsforeningen la lenge stor vekt på hvilken yrkestittel det enkelte medlem hadde. I 1915 er notert søknad om medlemskap fra tre personer, en vaktmester, en bankassistent og en megler. De to sistnevnte ble opptatt som medlemmer, vaktmesteren ikke.

En av de bærende krefter i foreningen, kaptein og kjøpmann Fritz Bugge, ble 27.januar 1923 behørig feiret av sjømannsforeningen for 30 års virke i styret, bla. flere år som formann. Han fikk overrakt en sølvbolle fylt med blomster. Bugge hadde da vært medlem i 49 år, og ble innvalgt som æresmedlem ved samme anledning.

Beløpene som kom inn gjennom gaver i minebøssen var av svært varierende størrelse. Første året lå det vel 640 kroner der. Etter hvert sank interessen for denne form for gaver, og det kan nevnes at i 1941 lå det kun kr. 24,15 i bøssen. En årlig giver etter krigen var for øvrig Skibs A/S Nanset. Men i 1957 fikk foreningen en større testamentarisk gave fra P. A. Johannessen og hustru Gudny, der bla. 35.000 kroner gikk fil Minebøssens fond med årlige utdelinger.

Sjømannsforeningen er et forum der debattgleden kan være stor. Men etter at pressen gjorde sitt inntog i møtene ble det rettet en mild pekefinger overfor medlemmene. I en sak mellom Sjøfartskontoret og Det Norske Veritas i 1909 henstilte formann fil avisreferentene om ikke å ta med løst og fast da de fleste på møtet var uøvde debattanter!

25. oktober 1936 fikk foreningen brev fra sjøfartsdirektør og æresmedlem Magnus Andersen om at han tilbyr foreningen som gave en samling bilder fra hans ferd i 1886 med sjekten «Ocean» over Atlanterhavet og med kopien av Gogstadskipet «Viking» til Chicago i 1893. Dette er en meget verdifull gave som foreningen mottok med stor takk. Gaven ble hengt opp i foreningens lokaler og senere overlevert styret i Sjøfartsmuseet.

Som så mange andre hadde også Sjømannsforeningen innsamling i 1940 til Finnlandshjelpen. Da krigen kom til Norge 9. april hadde man innestående 223 kroner på denne kontoen. Beløpet ble besluttet å gå til innkjøp av en radio. Da restriksjonene om radiobruk kom høsten 1940, ble den tatt ut av bruk i foreningslokalene og satt til oppbevaring hos kaptein Hartvig Jensen.

Sjømannsforeningen hadde stor suksess med egen stand under Vestfoldutstillingen 1976. En egen sjømannskveld ble arrangert med opptreden bl.a. av Erik Bye fra NRK. Pensjonister var invitert til en hyggelig gratiskveld, bekostet av foreningen. Sjøfartsmuseet hadde lånt ut en rekke gjenstander som på en fin måte viste tradisjoner i sjømannsyrket. Erfarne offiserer fra dekk og maskin orienterte.

Ved hvalfangstens slutt fikk Larviks Sjømannsforening en hvalkanon i gave fra rederiet Melsom & Melsom. Den er plassert i foreningens gårdsrom. I 1979 fikk foreningen, etter avtale, av samme rederi en modell i monter av tankbåten «Polartank» til utstilling i foreningens lokaler.

Til 75 års jubileet i 1924 ble det utdelt jubileumsmedaljer i sølv til de tre æresmedlemmene kaptein J. O. Hoff, kaptein S. Sørensen og kaptein og kjøpmann Fritz Bugge, samt minnemedalje til formann kaptein Erik Dannell, kaptein Nils Olsen og Erling Johannessen.

Selv fire år etter freden i mai 1945 var tobakk mangelvare. Hvordan forholdene var for de nikotinhungrige illustreres ved at under foreningens 100 års jubileum fikk den i gave fra T. M. Nielsen & Søns Tobakkfabrikk en kartong med tobakk….

Mange ildsjeler i Larviks Sjømannsforening har gjennom årene arbeidet for Sjøfartsmuseet. Det gjelder både gjennom innsamling og oppsporing av gjenstander, men også som frivillige og ubetalte guider i museets åpningstid. Man passet heller ikke så nøye på å få dekket sine utgifter.

På Sjøfartsmuseets årsmøte 1963 ble det avduket portrett av Ths. Arbo Høeg. Det var all mulig grunn til å gi Høeg en slik æresbevisning. Museet ble stiftet på hans initiativ i 1926, og han var museets formann fra da av og fram til sin død 25.juni 1970. Han utførte også et stort samlerarbeid og opprettet et fond til beste for museet. For alt han utrettet på det kulturhistoriske område, fikk han i 1969 Kongens fortjenstmedalje i gull.